La Saca de las Yeguas er en 500 år gammel tradisjon, som i dag stort sett kun opprettholdes i Huelva-provinsen i det vestlige Andalusia.
Hvert år, den 26. juni, like før den lokale festivalen Feria de San Pedro går av stabelen, drar hundrevis av lokale ‘cowboys’ - såkalte yeguerizos - ut i ødemarken i den nærliggende nasjonalparken Doñona. Her oppsøker og samler de den enorme flokken med halvville hester, for så å lede dem inn til byen til det store hestemarkedet.
Mens vi venter...
Det er tidlig morgen i Aldea del Rocio, en liten landsby noen få kilometer fra Almonte. El Rocio, som den bare kalles, er som hentet ut av en westernfilm - med sine sandete gater, trehus og et totalt fravær av trafikkregulering.
Plassen foran byens store kirke, Ermita Nuestra Señora del Rocío, ligger foreløpig øde. Ved 9-tiden dukker den første tilskueren opp for å reservere seg en god plass til dagens store begivenhet som begynner en liten time senere. Mannen bærer egnens tradisjonelle stråhatt, og den brede skyggen skjermer godt for den skarpe solen. I den ene hånden holder han en sammenleggbar taburett og i den andre hånden sin vara, en tynn trestav, som skal brukes til å holde hestene litt på avstand.
Mannen folder ut taburetten sin og setter seg i skyggen av kirkens enorme, hvite fasade, på et nøye utvalgt sted hvorfra han vil ha et godt utsyn når den store flokken av villhester stormer forbi. Enkelte turister er også dukket opp, men publikum består overveiende av spanjoler som enten bor i nabolaget eller er her på helgebesøk med familien for å oppleve en av årets største begivenheter.
Snart får mannen selskap av sin datter, 27-årige Inmaculada. Som nesten alle de andre unge i dette området begynte også hun å ri, nesten før hun kunne gå, og siste år fikk hun endelig sin egen unghest, som hun nå er i full gang med å ri inn. Hun håper den vil være temmet og lydig nok til neste års Romería del Rocío, det svært berømte pilegrimsopptoget hvor tusener av pilegrimer med hest og prærievogn rir i prosesjon gjennom nasjonalparken Doñona, før de samles i Rocío hvor de hyllee deres helgen, Virgen del Rocío.
For innbyggerne i El Rocio er hester en integrert del av deres liv. Alle rir fra de er ganske små, og hestene brukes både som transportmiddel og som underholdning. Som besøkende blir man hurtig klar over den praktiske anvendeligheten det er med hestene - da de sandfylte gatene er tunge å bevege seg rundt i til fots! Derfor er det også naturlig at de fleste butikker og barer har oppsatt trebommer, hvor hestene kan bindes fast men eieren er inne og gjør sine ærend.
Fra Doñona til El Rocio
Ikke lenge etter klokken er 10 annonseres det endelig over høyttalerne at hestene nærmer seg. Politibetjenter ber tilskuerne trekke seg litt tilbake, så de ikke er i fare for å bli veltet over ende av de over 1000 ville hestene som om ikke lenge vil passere plassen. For mange år siden besluttet man å inndele flokken i mindre grupper, tropas, for å på den måten ha mer kontroll med dyrene. Det kommer således "kun" et par hundre hester om gangen inn på plassen, men det er ingen barriere mellom hestene og tilskuerne, og det er på eget ansvar at man holder seg på sikker avstand.
De halvville hestene er naturligvis nervøse i de for dem fremmede omgivelsene. Hestene eies av lokale spanjoler, men de lever det meste av deres liv på de store, frodige beiteområdene i nasjonalparken Doñona og er ikke vant til at noen dirigerer omkring med dem og slett ikke til å være omgitt av så mange mennesker. Hestene tilhører den sjeldne rasen Marismeña (marisma betyr ‘myr’ på spansk), og de finnes kun i Doñona-området. Rasen er kjent for sin styrke og sin evne til å tilpasse seg livet i det barske terrenget. Marismeña-hestene har også mange likhetstrekk med den andalusianske hesten (kjent som Pura Raza Española, PRE) og mange mener også at den kan være en fjern forfader til denne. I dag er Marismeña-rasen truet, og det er en av grunnene til at nasjonalparken er strengt beskyttet. Det krever en spesiell tillatelse til å få adgang til Doñona, og de fleste får kun adgang i selskap med en autorisert guide.
Til selve Saca de las Yeguas gis det adgang til hestene, men kun for registrerte deltakere. Det er de såkalte yeguerizos, som står for å drive hestene inn til byen. Den 25. juni møtes de hundrevis av menn - og etter hvert også enkelte kvinner - i nasjonalparken for å oppspore og samle sammen de ville hestene, så de er klare til avgang den følgende morgen. Det tradisjonsrike vervet har formentlig tusen år på baken, men Saca de las Yeguas ble første gang dokumentert i 1504, da hertugen av byen Medina-Sidonia i Cádiz innførte en vis regulering av begivenheten. Opprinnelig var det kun menn som hadde lov til å delta, men i dag ses både menn og kvinner i alle aldre, selv om de unge mennene nok stadig er langt i overtall. Det er ikke usedvanlig å se barn på deres egen hest, eller hvis de er helt små, sittende i salen foran sin far.
Det krever en viss stamina å delta som yegüerizo, og som det står skrevet på monumentet Yegüerizo Marismeño i Almonte: "den som ikke har overvunnet en hest i myrlandet vet ikke hva det vil si å ride".
Først er det utfordringen med å oppspore og samle de ville hestene, som deretter ledes hen til et område som kalles Boca del Lobo (Ulvens Munn). Deretter venter en gang kveldsmat, tilberedt over primus, og en natt under stjernene. Tidlig om morgenen den 26. begynner rittet inn mot El Rocio, hvor hestene skal dirigeres videre inn i landsbyen i mindre grupper. De gjør holdt foran kirken, hvor presten over høyttalerne velsigner hestene, før de drives forbi menneskemengdene og ut av byen under den allerede bakende solen.
Støvskyer og høye rop annonserer den neste gruppe med hester som ankommer til Ermita del Rocío. De tradisjonelt kledde yeguerizos rir foran og bak flokken og bremser den ned foran kirken, så hestene kan bli velsignet. Hoppene tripper nervøst omkring, tett fulgt av deres avkom. Enkelte av føllene blir borte fra deres mor og løper forvillet omkring. Få minutter senere gjenopptar de rittet og leder flokken ut av byen i retning av den større landsbyen Almonte. Tilskuerne strekker seg for å få bedre overblikk, samtidig som at de trekker tærne til seg, så de ikke kommer i konflikt med en hestehov. Det er nervepirrende å stå så tett på de løpende hestene, så tett at man med letthet kunne klappe hver og en av dem hvis man ville, men hestene holder seg tett inntil hverandre og navigerer lett og elegant forbi tilskuerne uten å komme på avveie.
Det er imidlertid tydelig hvorfor ikke det ikke bare er rytterne men også tilskuere som kan ha god bruk for den lange, tynne varaen, den kan holdes ut fra kroppen og på den måte skape en smule avstand til dyrene. Lyden av dundrende hover og spredte rop skaper en intens lydkulisse til det fascinerende, nesten hypnotiserende synet av den tilsynelatende endeløse strømmen av løpende hester. Plutselig kommer baktroppen av yuegerizos til syne, og oppvisningen er forbi for en stakket stund, inntil neste tropa ankommer. Etter en knapp time er de siste hovslag forstummet og støvet har igjen lagt seg i gatene. Plassen tømmes hurtig, idet tilskuerne søker hen til den nærmeste baren med kalde forfriskninger.
Lunsjpause i furuskogen
Solen står nå høyt på himmelen og temperaturen kryper med letthet over 40 grader. Etter den hektiske morgenen gjør hester og ryttere holdt i en nærliggende furuskog, hvor begge parter får seg en hvil og en velfortjent matbit. De hardtarbeidende yeguerizos får selskap av venner og familie, som ankommer til hest eller i prærievogner trukket av esler. Snart er skogen fylt opp med klappstoler, piknikbord, kjølevesker og paella-panner.
Mat og drikke fordeles, og snart akkompagneres den løsslupne snakken av både gitarspill og sang. Manuel, en ung mann fra Sevilla, forteller at det er første gang han og hans venn overværer Saca de las Yeguas. De rir ikke med som yeguerizos, hvilket krever en særlig tillatelse, men de er møtt opp i skogen - til hest, naturligvis - for å få noen hyggelige timer med venner og bekjente.
Neste stopp: Almonte
Først om kvelden gjenopptas turen mot Almonte, med fylte mager og høyt humør. De ville hestene ledes nå inn gjennom byen Almontes brostensbelagte gater, som selvfølgelig også er flankert av hundrevis av nysgjerrige tilskuere. Hestene er mer rolige nå etter den lange dagen på farten, og trettheten står tydelig frem i ansiktene på de ledsagende yeguerizos. De er imidlertid hurtig på pletten da en unghest forviller seg vekk fra flokken og stikker ned på en øde sidegate. Rytterne får raskt avskåret ferden og leder den hurtig tilbake i rekkene igjen, men alle er nå litt mer årvåkne.
Etter turen gjennom Almonte ledes de omtrent åtte tropas de siste par kilometerne ut til Huerta de la Cañada, et område som ligger like ved siden av tyrefekterarenaen, bak byens industrikvarter. Her fordeles hestene i 15 mindre avlukker, hvor de så skal tilbringe natten.
Hestemarkedet i Almonte
Tidlig om morgenen den 27. juni holder bilene i kø for å komme inn på Huerta de la Cañada. De eierne og potensielle kjøperne, som ikke red med som yeguerizos, får nå muligheten til å ta hestene - og ikke minst deres avkom - i nærmere øyesyn. Det er nå de første handlene blir inngått. De fleste av hestene er allerede brennmerket, men for å holde styr på hvem som eier de nye føllene - i tilfelle de skulle bli skilt fra deres mor, klipper noen eiere en dott av halen som bevis på deres eierskap.
I løpet av de kommende dagene blir hestene klippet og vaksinert, og noen blir til og med vasket og skodd. Når en potensiell kjøper ser seg ut en hest han er interessert i, går et par menn inn i hestefolden og får med fakter og tilrop utskilt hesten fra de andre, og lokket den med seg inn i et smalt avlukke hvor den kan inspiseres på nært hold. Det er en støvete og varm affære, såvel for de involverte som for tilskuerne, som står lent opp langs hegnene rundt om foldene.
De neste tre dagene vil eierne forsøke å få solgt så mange som mulig av sine hester - de yngste av dem blir sannsynligvis innridd, mens de eldre hoppene vil bli brukt til avl. Føllene følger enten med deres mor, de blir solgt eller de blir simpelthen gitt bort. Det er alltid en nabogutt eller et barnebarn som står for å skulle få sin første hest.
Til tross for hestenes sentrale rolle i livsstilen på disse kanter medførte den økonomiske krisen desverre til en vesentlig nedgang i salget av hester. Kjøperne holder lommeboka tettere til kroppen enn tidligere. og prisen for en hest på markedet varierer som regel fra 600 til 1500 euro. Det er imidlertid ingen tegn på at Saca de las Yeguas er i fare for å utdø. Tradisjonen er en tydelig manifestasjon av den lokale kulturen, og man vil gjøre alt for å holde den i live, både for kulturen og turismens skyld.
De hestene som ikke blir solgt på markedet, blir tre dager senere ført tilbake til beiteområdene i Doñona, hvor de kan leve enda et år i frihet.