Det er noe helt spesielt ved en ferie på hesteryggen, noe som kan få én til å glemme alt om sivilisasjonens og hverdagens mas og kjas. På en rideferie kan du oppleve både landskap og naturområder som ellers ville være komplett utilgjengelige - stier som er for smale til køretøy og fjell som er for høye og bratte for vandrere...
Den sydspanske provinsen Granada er som skapt til et eventyr på hesteryggen. Innenfor noen få kilometer fra de lekreste strender og vakreste byer kan du virkelig føle deg lysår unna sivilisasjonen. Det er bare deg, din hest og den ville naturen.
Las Alpujarras
Fjellene i Granadas er primært kjent for skistedet i Sierra Nevada, men utenfor skisesongen er området et sant slaraffenland for vandrere, mountainbikere og ikke minst ryttere. De, bokstaveligt talt, bergtagende omgivelsene er som klippet ut av Ringenes Herre, med skifergrå klippegrunn, stri bevoksning og svimlende utsikter over dype daler. Særlig atraktiv er Las Alpujarras, et frodig landskap med snesevis av hvite landsbyer spredd ut over fjellsidene.
Nær landsbyen Capileira ligger en liten stall med knapt 20 andalusianske hester. Her kan man bestille både dagsturer og lengere ritt som strekker seg over 3 til 5 dager. Man kan overnatte i Capiliera eller i landsbyen Bubión, hvorfra det kun er 15 minutters kjørsel opp til stallen.
De andalusianske hestene
Stallen ligger omgitt av kuperte jordfolder, hvor hestene går omkring mellom høystakker og hønsehus, med fri adgang til både gårdsplassen og stallbygningene. Fra foldene er det utsikt over de enorme fjellene og de hvitkalkede landsbyene i Las Alpujarras, og langt ute i horisonten kan man ane Middelhavets blå flate.
Hestene er alle helt eller delvis andalusere - offisielt kalt Pura Raza Española (P.R.E.). Andaluserne er årvåkne og utholdende, og spesielt i Alpujarras utvikles deres fysikk fra fødselen av, når de døgnet rundt går omkring på de bratte skrenter og ujevne sletter i den tynne fjelluften.
De er som skapt til det 3-dagers eventyret, vi nå skal ut på...
Spanias (nest)høyeste fjell
Første dag går turen opp i 2500 meters høyde - 1000 meter over stallene. Vi rir opp gjennom Poqueira-dalen, og underveis krysser vi de vanningskanalerne som maurerne i sin tid anla, da de bodde i området på 1500-tallet. Den skiftevis steinete og sandete stien snor seg langs fjellsiden, noen ganger helt ute på klippeavsatsen. Visse steder er det faktisk så bratt at vi må stå av og leie hestene.
Enkelte falleferdige hus skimtes i landskapet. De fleste er forlatt, mens noen få fortsatt benyttes av fårehyrder. Over oss kan vi se Mulhacen, som med sine 3479 meter er det høyeste fjellet på den Iberiske Halvøy. Ikke langt derfra ligger Veleta, den berømte fjelltoppen i skistedet Sierra Nevada, hvor en snefonn lyser opp i de ellers mørke omgivelsene.
Vi holder en rast ved en liten elv, i ly under en gruppe furutrær. Den grå himmelen sender et lett støvregn ned over oss, men det luner godt med hjemmelaget omelett, ost og rødvin - vi er da i Spania!
Etter lunsj går turen tilbake langs fjellet igjen, og vi snor oss nedover gjennom sporadiske flekker med furuskog - og enkelte steder er skogstiene også jevne nok til en kort galopp. Senere rir vi ovenfor en dal, hvor det ble utkjempet intense kamper under den Spanske Borgerkrigen. Tanken om de frivillige soldatenes oppofrelse tilfører den sceniske idyll et dystert preg, og vi føler oss som lysår fra den moderne sivilisasjonen.
En søvnig landsby
På den andre dagen går turen videre ned mot landsbyen Pórtugos. Solen skinner fra en klar, blå himmel med spredte lammeskyer. Vi rir først på noen brede grusveier, men dreier snart inn i en tett eikeskog. Igjen må vi visse steder stå av og leie hestene ned de bratte, steinete “stiene” - som faktisk er mindre bekker, som etter en regnløs sommer er fullstendig tørrlagt. På den andre siden av skogen dukker vi ut av eikeskogen til en helt enestående utsikt over dalen.
Her begynner den første spredte bebyggelsen av hvitkalkede hus, og alle steder går løse hunder omkring enten i forhagen eller ute på veien. De gjør aggressivt mot oss, men hestene fortrekker ikke en mine. Heller ikke da vi passeres av en enorm lastebil eller forbikjøres av en larmende motorsykkel, later det til at dyrene biter seg merke i det - de er tvers igjennom vant til støyen.
Da vi når landsbyen står vi av og leier hestene gjennom de smale gatene, som ligger fullstendig øde denne formiddagen. På den andre siden av byen bestiger vi enda en skogkledt fjellside, innen vi trekker inn i en liten furuskog hvor vi finner kylling og salat frem fra saltaskene.
Etter lunsj går det i rask galopp på skogstien, inntil vi igjen dreier bratt opp på en fjellside. Snart befinner vi oss for sikkert 117. gang på toppen av verden - på en slette med mørke klippeformasjoner, strie busker og tisler i alle nyanser.
Når hestene har fått igjen pusten, rir vi videre langs fjellryggen, med blå himmel på den ene siden og tordenskyer på den andre. Vi beveger oss ned i en dal med tett furuskog og rir langs et nesten uttørket elveleie under de tunge skyene, som truer med å åpne slusene hvert øyeblikk. Vi slipper dog med bare noen enkelte dråper før vi igjen er nede i stallen igjen.
Fjellgeiter og bønneflagg
Turens siste dag fører oss opp til de høytliggende gressområdene hvor hestene tilbringer det meste av sommeren. Veien dit går via bratte skrenter og en smal fjellvei, som byr på den mest utrolige utsikt over dalen.
Da vi har passert gressområdene rir vi langs åpne marker, hvor vi passerer en flokk kuer med enorme horn og de karakteristiske klokkene hengende rundt halsen. Blant dem er det også en håndfull med hester, som gladelig holder oss med selskap inntil vi jager dem vekk.
Igjen dukker vi inn på en smal skogsti som tydeligvis egentlig er anlagt som en slags transportvei - vel å merke kun for firbeinte transportmidler. Vi når skoggrensen på den andre siden og styrer tilsynelatende direkte mot en skrent, men i siste øyeblikk dreier vi ned på en nesten loddrett sti mot dalen. Her krysser vi et elveleie som den tørre sommeren har forvandlet til en sildrende liten bekk.
Vi snegler oss opp på fjellet på den andre siden og holder en liten lunsjpause på toppen, med en uforglemmelig utsikt over enda en enorm dal. Disen henger tungt i horisonten denne dagen, men i klart vær kan man faktisk se helt til Marokko.
Etter en solid lunsj rir vi videre nedover i et ujevnt terreng med tuer og langt, tørt gress, til vi når ned på en bred grusvei. Alt formelig oser av fred og ro, inntil den forreste hesten plutselig reiser ørene. Plutselig stormer to brune fjellgeiter ut på stien og forsvinner like hurtig igjen inn i buskaset på den andre siden. Hestene fortrekker fortsatt ikke en mine.
Stien slår en skarpt sving rundt langs klippekanten, og på den andre siden av dalen kan vi se en rekke flagrende tøystykker som vi antar må være en form for bønneflagg (selv om det mest likner på noens klesvask). Så snart vi når ned i flatt terreng igjen, får hestene lov til å strekke ut i en lang galopp, før vi trasker de siste par hundre meter ned mot stallen.
Vi er ømme og trette, men har fått en opplevelse for livet.
På egen hånd
Vil man utforske Granada-provinsen på egen hånd kan man med fordel leie en bil og innlosjere seg i en privat feriebolig. På Feriebolig-Spania.no kan du søke blant mer enn 300 boliger i Granada, hvorav en del ligger i Las Alpujarras.