Cádiz
Cádiz sies å være den eldste byen i Europa.
Det er riktignok de som er uenige i dette, men uansett hvordan man vrir og vrenger på det, så kan man i hvert fall enes om at byen er gammel. Det var herfra Columbus satte kursen mot den nye verden, ikke mindre enn to ganger enda. Cadiz er bygget på en landtunge som kun kan nås via en smal vei bygget over sjøen, noe som gir det hele en magisk følelse.
Byens gullalder var gjennom hele 1800-tallet, noe som gjenspeiler seg tydelig i arkitekturen, spesielt godt synlig i den gamle bydelen som er en labyrint av både smale og brede gater. Barer, kafeer og en lang rekke butikker har en herlig atmosfære av "vintage" over seg.
Det er svært få menneskelige bosetninger på jorden som har denne typen historie å vise til; formelig flyter over med monumenter og kulturminner, og Cadiz bør så absolutt legges til "se og gjøre listen" hvis den ikke allerede er det. Hvis du trenger flere overbevisende grunner til å besøke byen, sjekk ut karnevalet om våren, i størrelse kun slått av karnevalet i Rio, eller Ruta del Tapeo som om sommeren - når Cádiz 'tapasbarer - kjente for sjømat - kjemper for din gunst.
Jerez de la Frontera
Ordet “sherry” ble faktisk til ved en misforståelse, og var opprinnelig en feil uttalelse av "Jerez", da de tidlige britiske turistene ikke forsto hvordan de skulle uttale lyden av den spanske "j".
Det er her, ikke så langt inn i landet fra Cádiz, den berømte hetvinen kommer fra, og noe man må gjøre mens man er her er å ta en tur i en av de gamle bodegaene i byen - Harveys, Gonzalez Byass eller Williams & Humbert for å nevne noen få.
Og hvis du fortsatt er i sånn noenlunde rimelig god form etterpå, så har Jerez også et stort antall fantastiske barer og restauranter, slik at du kan fortsette å nyte det lokale produktet, men denne gangen med noen kvalitets tapas. Vanligvis tapasfri, men likevel uunnværlig, er en håndfull gamle sherry tabancos: kjellere med store vinfat der vin selges i både glass og flaske.
Hvis du har med deg en tom toliters brusflaske, så fyller de mer enn gjerne den for deg også. Det er ikke alt som dreier seg om sherry heller - har du noen gang hørt om en hest som danser flamenco? Joda, det finnes, og det flotte hestemarkedet i byen er stedet man kan se dem.
Tarifa
Det er ikke alt som dreier seg om kultur og historie (selv om begge deler finnes i rikelig monn i Tarifa) - nei, hovedattraksjonen på denne kysten er for den yngre og mer sportslige turisten, nemlig kitesurfing.
Kysten er kjent for sin stabile tilgang på vind hele året, noe som også gjør stedet til Europas hovedstad innen kitesurfing. Så hvis det å spenne deg selv fast i den ene enden til et surfebrett og den andre enden til en drage, og da helst på en av de mest vindfulle kyststrekningene på det europeiske kontinentet, ja så er Tarifa så absolutt stedet å gjøre det på.
En lang rekke skoler står klare til å gi deg all nødvendig undervisning for å lære deg å kitesurfe, men skulle det ikke vekke interesse kan man alltids velge å bli med på en hvalsafari i stedet for, eller man kan bare slappe av og nyte den berusende atmosfæren i byen.
Men selv her, blant alle surferne, er det vanskelig å komme unna historien. Byen var opprinnelig strategisk plassert da maurerne invaderte på 800-tallet, og man kan stadig se noen storslåtte og vel bevarte mauriske festningsanlegg.
Vejer de la Frontera
Denne provinsen har selvfølgelig også sin andel av hvite landsbyer (pueblos blancos), og Vejer er kanskje den mest spektakulære.
Byen ligger på en åsside litt innover fra kysten, og den er lett å kjøre forbi hvis man ikke ser opp (bokstavelig talt), men hvis man gjør, vil man bli presentert for en unik andalusisk scene - hvitkalkede vegger bygget rett inn i fjellveggen i en bratt bakke.
I denne byen finner man seg selv i en antikk labyrint av utrolig sjarmerende gater og torg, og Vejer i seg selv er en svært turistvennlig by hvor restaurantene ofte har menyen på to eller flere språk og butikker som retter seg spesielt mot turisme. Noe man ikke akkurat forventer i en by som faktisk ligger så avsides til som den nå en gang gjør.
Sanlucar de Barrameda
De fleste besøkende som kommer til Andalucia og til Cádiz-provinsen, vil aldri få se Sanlucar. Det er en skam, og det er flere gode grunner til å reise dit. Den ligger ved den sørlige bredden av munningen av elven Guadalquivir, rett over fra den legendariske Doñana nasjonalpark, et stort område av beskyttede våtmarker som er hjemsted til mange truede dyrearter som blant annet den spanske Imperialske Ørn og den iberiske gaupe.
For den romantiske kan det nevnes at mange mener at parken opprinnelig skal ha vært stedet hvor den tapte by Atlantis lå.
Ved siden av å være et flott utgangspunkt for turer i parken er Sanlucar også en fantastisk bedagelig anlagt liten by som produserer Manzanilla vin, en knusktørr sherry som sies å ha fått sitt salte tilsnitt fra den friske havbrisen som blåser gjennom de gamle bodegaene i byen.
Med et vakkert gammelt slott, barer og restauranter, inkludert den berømte Bajo de Guia stripen av fiskerestauranter - hva mer kan man ønske seg?
El Puerto de Santa Maria
Havnen i Santa Maria gir deg den perfekte unnskyldning for å gå ombord i katamaranen som legger ut i Cádiz og lar deg krysse fjorden på en vakker, og noen ganger hakkete, en halv times båttur, hvor den legger til kai i denne helt roligere lillesøster av en by.
Snu deg den ene veien, og det er som om du befinner deg i Cádiz selv, og snu deg den andre veien, og det hele ser ut som Jerez, selv om du faktisk ikke har gjort annet enn å bevege deg et stykke opp langs kysten for Sanlucar. Sammenligningen er ikke tilfeldig, men henger sammen med at Santa Maria er det tredje punktet i den såkalte "Sherry triangelet", hvor den fine drikken, den tørre sherryen, kommer fra.
Riktignok betraktelig roligere enn Cádiz, men likevel en livlig feriedestinasjon om sommeren, gjerne full av Sevanillos som har flyktet fra den brennende sommervarmen i sin egen by, og det finnes en lang rekke restauranter som gjenspeiler populariteten. Blant annet finner man den berømte Romerijo her, en sjømat restaurant man simpelthen bare må besøke.
Arcos de la Frontera
Med en beliggenhet på en åskam av sandstein, vil nok innbyggerne i Arcos trolig hevde at byen deres er et enda mer spektakulært skue enn Vejer, men vi skal la dem selv finne ut av det seg i mellom. Som de fleste pueblos blancos har også denne byen en mauriske historie - og en rekke mauriske bannere ble beslaglagt under det nærliggende slaget ved Zahara og de har siden vært utstilt i en kirke i Arcos i over fem hundre år.
Byen er en visuell godbit med alle kjennetegnene til en hvit landsby - labyrint-lignende brosteinsbelagte gater og pene, hvitkalkede små torg. Den er også svært stor for en pueblo blanco å være, så hvis du først går deg vill her kan du faktisk fortsette med å være på villspor en stund. Slottet er fra det 15. århundre, og det finnes en rekke store gamle kirker og bygninger fra det 16. og 17. århundre til publikums glede, før en eventuell lunsj i en av byens utallige restauranter.
Grazalema
Det sies at Grazalema er Spanias mest regnfulle by, men det bør ikke stoppe deg fra å besøke stedet. Dette er et ganske tørt land og Grazalema er så absolutt ikke fremmed for vakkert vær med blå himmel. Med en beliggenhet i Sierra de Grazalema, er denne lille pueblo blanco ofte oversett av et dramatisk frembrudd, og er et av de mest populære utgangspunkt for de besøkende som kommer i samlet flokk hit for både klatring og fotturer. Det er rikelig med håndlagede matvarer som Queso Payoyo, en unik og søtere enn vanlig geitost og selve byen har en lang historie med ullmøller, hvorav den ene fortsatt er i drift og lager ponchoer, tepper og skjerf. Den plutselige bygdeturisme har svulmet byens antall av barer og restauranter, så det er ikke alt som dreier seg om det store friluftstilbudet, selv om det er utvilsomt er det største trekkplasteret.
Medina Sidonia
Så neste gang du er nede på puben og dine påstander om at Cádiz er Europas eldste by blir utfordret, er Medina Sidonia trolig grunnen. I dag kan du sannsynligvis beskrive fjellbyen som "lite kjent", hvilket egentlig er utrolig siden den faktisk kan ha blitt grunnlagt av fønikerne og har funnet sin måte å være viktig på i omtrent hver historiske tidsperiode siden. Romere, maurere og kastillianere - har alle ettertraktet det og kjempet om det og på 15-tallet ble det en av Spanias viktigste hertugseter.
Heldigvis er det moderne Medina Sidonia i dag et fredelig sted med lite turister og et staselig sentralt torg. Det har nok en gang oppnådd berømmelse, men denne gangen rundt for sine "alfajores", en tradisjonell spansk søt rett av arabisk opprinnelse, laget av mandler, hasselnøtter, sesamfrø, kanel og nellik.
Jimena de la Frontera
Ordene 'de la Frontera' som følger navnene på mange landsbyer og tettsteder i Cádiz-provinsen viser til det faktum at dette var grenseland da krigene i Spania ble utkjempet mellom de kristne og maurerne. Og som mange andre umoderne byer, klamrer Jimena seg også nidkjært til en bakke, toppet med restene av et slott. Bratte brosteinsgater fører opp til det og er flere steder omgitt av flotte små restauranter som gir en unik opplevelse.
Hozgarganta elven flyter rundt i bunnen av bakken, og det finnes en rekke gode steder å bade. Byen har vært svært populær blant spesielt britiske fastboende, bortgjemt som den er fra den mer utviklede kysten. Landskapet rundt er vakkert og det er flere ulike, ganske enkle turer man kan ta i området.
Alle bilder Copyright Robin Graham 2013